19 nov. 2009

Dikt

Stien te verdens ende


Dette diktet har aldri stått i noen diktsamling, men lever likevel sitt eget liv – jeg får flere tibakemeldinger på det enn jeg har fått på noe annet dikt. Det er publisert i forskjellige foreningsblader, og treffer øyensynlig mennesker som opplever at livet plutselig ”tar av fra veien” og blir annerledes – gir andre og større utfordringer – enn de hadde forestilt seg. Diktet er opprinnelig skrevet til et ektepar, der mannen i ung alder ble rammet av et hjerneslag som tok fra ham all evne til bevegelighet, bortsett fra i den ene tommelen. Taleevnen ble også borte. Likevel er han – og hans kone – noen av de mest livsbejaende mennesker jeg har møtt. Jeg har en dyp beundring både for dem og for alle de andre som fikk en kronglesti til livsvei.

Margaret Skjelbred


Stien te verdens ende


Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet pluts’lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.

Jag hoppas att det är ok för Margaret Skjelbreid att jag lägger in detta diktet här.......

Ha en fin dag

Kram
Mia

3 kommentarer:

Anonym sa...

Dette er eit nydeleg dikt, Mia!

Eg laga jolekort med det i fjor, må finne eit nytt i år...

Gro

Anonym sa...

Hei Mia.
Det diktet er noe av det vakreste jeg vet om!! Har du møtt M.Skjelbred??

Følelsesmessig er det, når en mister håret. Merker det på søstra mi også. Hun fikk en parykk i våres. Jeg tror ikke hun er helt fortrolig med den.. veldig varm syntes hun, kanskje den føles bedre når kulda setter inn..
Blodprøvene hennes var fiiine i dag;) men benmargsprøven får hun ikke høre om før om en uke. Legen mente de også ville være bra, så hun var i toppenhumør i dag;))
Jammen bra du liker rakfisk Kirsten, så jeg ikke blir helt alene om det her;) Men lutefisk, er bare litt nam... Mye god mat i jula, dere;)

Du får slutte med å drikke te og sy samtidig, Mia. Blir bare søl av det vet du :(
Hoohoo nå kommer PO. Alt for tidlg på meg igjen, men i dag blir det bare pizza.

Ønsker deg en god kveld Mia. Ha det godt alle sammen. Boink og klem fra Tutta

Anonym sa...

Hei Mia

Det er et vakkert dikt , var det ikke det hun skrev da mannen ble alvorlig syk tro??

Huff så leit at håret blir borte , håper bare at cellegifta virker BOINK BOINK.

Vi hadde en kjempetur til Amsterdam , pssst Gro vi var på veskemuseum der de solgte .....lekre vesker som vi kjøpte (det er veeeeeeeeeldig godt ikke mannen leser bloggen din )
Men jeg må skuffe damene her ingen julegaver fra den "diamantsjappa ". Kredittkortet mitt hadde desverre feil valør (ikke platina )

God helg og klem til alle

Hilsen Magnhild